Begrepet almenning er en betegnelse som skriver seg fra den tid da et område ikke tilhørte noen bestemt, men var til bruk for alle i et bygdelag. De norske almenninger er skog og fjellstrekninger som gjennom århundreder er blitt benyttet til beite, jakt, fangst og fiske av de nærmest beliggende bygdelag.
I almenningsskogene fant man også trevirke til husbygging, brensel, gjerde og andre formål. Brukene i bygda hevdet på denne måten bruksrett i almenningen. Selve eiendomsretten til almenningene var som vi skjønner opprinnelig noe uklar, men etter hvert hevdet kongen (staten) at det var han som hadde eiendomsretten. Etter vannsagenes innførselen på 1500-tallet, fikk skogene etter hvert større verdi. Kongen begynte å se på almenningene som mulige ressurser for å avhjelpe den stadig dårlige statsøkonomi, og de begynte å selge almenninger for å skaffe penger til statskassa.
De første almenningssaig foregikk omkring 1670. Løiten Almenning ble således solgt i 1670. Almenningene kom ved disse salg over på private hender, men det er viktig her å merke seg at det ved salgene uttrykkelig ble tatt forbehold om at bøndenes bruksrettigheter skulle være som før. Kjøperne var gjerne trelasthandlere som kjøpte strekningene for å sette i gang sagtømmerdrifter. Dette førte til en skjerpelse av konkurransen om almenningenes skogforråd, og det oppsto snart spente interessekonflikter mellom de nye eierene og de bruksberettigede bøndene som så sine rettigheter truet. Lovgivning som regulerte hogsten i almenningene fantes ikke (kom først i 1850-60 årene), og det gikk etter hvert opp for bøndene at de selv måtte søke å sikre sine rettigheter i almenningen. I en del bygder slo bøndene seg sammen og søkte gjennom kjøp av almenningen å sikre den for all framtid for bygda. Løiten Almenning ble således kjøpt tilbake av bøndene i 1836. Andre almenninger ble delt (utskiftet) mellom eierene og de bruksberettigede. Det er idag ca. 50 alnenninger i Norge som er registrert som bygdealmenninger.
Ved bygdealmenning forstår en idag de almenninger som eies av minst halvparten av de bruksberettigede. Tyngden av bygdealmenningene ligger i de mest skogrike deler av landet, i områdene omkring Mjøsa og noen få i, Trøndelag. De omfatter 3,5 % av landets samlede barskogareal under skoggrensa og tilsvarende utgjør tilvekstmassen også 3,5 %.
Bygdealmenningene sorterer idag administrativt under direktoratet for statens skoger. En egen skoginspektør danner bindeleddet mellom almenningene og sentraladministrasjonen. Ellers er forvaltningen og administrasjonen tillagt det lokalt valgte almenningsstyre. Almenningstyret velges ved særskilt valg av og blant de bruksberettigede. Den daglige ledelse av allmenningen ligger hos en høyskoleutdannet almenningsbestyrer.
Det praktiseres nå fellesdrift i alle almenninger, d.v.s. alt virke blir hogd, drevet fram og vanligvis foredlet for almenningskassens regning. De fleste almenninger har idag sine egne foredlingsanlegg, sagbruk-høvleri.
Bruksretten i almenningen er ingen personlig rett, men er direkte knyttet til jordbruket og kan ikke skilles fra dette. Vilkåret for at en eiendom skal kunne oppnå bruksrett, er at den drives som jordbruk og med et dyrket areal på minst 0,5 hektar (1 kufor). Ytelsene til bruksretten skal kun gå til dekning av det jordbruksmessige behov. Det er en av almenningsstyrets viktigste oppgaver å fordele virke og ytelser mellom de bruksberettigede og føre kontroll med virkets behandling og utnyttelse. Mange almenninger oppmuntrer til bruk av trebesparende materialer ved å yte erstatninger for bruk av slike. Virke som frigjøres på denne måte kan selges i det åpne marked.
De fleste bygdealmenninger står idag tilsluttet fellesorganisasjonen Norsk Almenningsforbund som ble stiftet for vel 50 år siden. Almenningsforbundet tar seg av saker av felles interesse og har årlig et fellesmøte for almenningene kombinert med en befaring av faglig karakter.
Våre bygdealmenninger har røtter langt tilbake i tiden. De har utviklet seg fra det mest primitive og fram til nåtiden med en rasjonell og god skjøtsel av skogene, tidsmessig driftsteknikk og foredlingsmetoder som gir god økonomisk utnyttelse av virket, til beste for de bruksberettigede og for landet som helhet.